Sammen for Alltid

Historien om magikeren som ikke ville være alene

Skrevet av Michael Laitman

Vet du hvorfor eldre mennesker er så flinke til å fortelle legender?
Jo, det er fordi legender er det klokeste som finnes i hele verden!
Alt i verden endrer seg, men en ekte legende forandrer seg aldri.

Slike historier er fylt med så mye visdom, at den som skal fortelle dem må legge merke til ting som andre overser. Å bli så klok tar lang, lang tid, og det er derfor eldre mennesker ofte forteller historier bedre enn noen andre!

I den viktigste magiske boken fra gammel tid, boken Zohar,
står det skrevet at «En gammel person er en som har blitt vis».

Barns fantasi kan åpne opp for vidunderlige idéer og sannheter, og det er derfor barn elsker å høre historier. Enkelte ganger ville de kanskje ikke fått disse tankene uten å først ha hørt om dem i legender.

Barn som fortsetter å legge merke til det som andre overser mens de vokser opp, blir stadig klokere. Slike mennesker forblir som barn, «kloke barn,» selv når de har blitt voksne. Det er dette boken Zohar forteller oss.

Det var en gang
en allmektig magiker,
og han var snill, sjenerøs
og godhjertet.

Det er snille magikere i mange fortellinger for barn, men magikeren i denne legenden var så veldig godhjertet at han savnet noen å dele godheten sin med...

Han hadde ingen han kunne være glad i eller ta vare på. Han hadde ingen å leke med, ingen å være sammen med og han hadde ingen han kunne tenke på. Dessuten ønsket han at noen skulle kjenne ham, og være glad i ham...

...for det er veldig trist å være alene.

Så hva gjorde han da?
Jo, han tenkte: «Jeg har det! Jeg kan lage en liten rund stein. En bitte liten, men veldig vakker stein. Jeg skal holde den forsiktig og stryke på den, og den vil allid være hos meg. Vi kommer til å være sammen, den lille steinen og jeg, fordi...

Det er veldig trist å være alene.»

Han svingte tryllestaven sin, og SVISJ!
En vakker liten rund stein lå i hånden til den snille magikeren. Han strøk på den glatte lille steinen, og klemte den kjærlig i den varme hånden sin. Han snakket vennlig til den, men
steinen svarte ikke. Den lå bare der i hånden hans, urørlig og stille.

Og verst av alt var at den ikke ga magikeren noe kjærlighet tilbake.

Steinen reagerte ikke i det hele tatt, og uansett hva magikeren gjorde så viste den ikke noe tegn til vennlighet.

«Det er vel ikke slik man skal være mot en snill magiker?» tenkte magikeren. «Hvorfor reagerer ikke den søte lille steinen? Kanskje det er noe galt med den? Jeg må kanskje lage flere små steiner, og kanskje de blir snillere og vil være venner med meg?»

Så magikeren lagde flere små steiner, og så begynte han å lage større steiner.
Han lagde berg og fjell, han lagde jordkloden og til og med hele universet.
Men alle tingene han hadde laget oppførte seg akkurat slik den første lille steinen hadde gjort.
De beveget seg ikke, de snakket ikke, og de reagerte ikke i det hele tatt.

Og nok en gang kjente han
hvor trist det var å være alene.

Mens han satt der og kjente seg så trist, så begynte han å undre seg:
«Kanskje jeg skal lage en plante istedet? Ja, en vidunderlig plante!
Jeg kan vanne den og gi den masse frisk luft. Jeg kan skinne varmt solskinn på den,
og jeg kan spille vakker musikk for den.
Planten kommer til å bli så glad, og vi blir glade begge to, fordi...

det er veldig trist å være alene.»

Den snille magikeren svingte tryllestaven sin igjen, og SVISJ!
så vokste det opp en nydelig liten blomst ved siden av stolen hans. Blomsten hadde vakre rosa
kronblader og lange myke blader, akkurat slik han hadde forestilt seg den.

Magikeren ble så glad at han begynte å hoppe og danse rundt blomsten, og han
sang de muntreste sangene han kunne. Men planten begynte ikke å danse sammen med ham,
og den sang ikke heller. Alt den gjorde var å vokse når han vannet den, og den ble vissen
når han lot være å vanne den.
Dette var langt fra bra nok for en slik godhjertet magiker. Han ville gi alt det gode han hadde i hjertet og i sjelen sin til planten, som var vennen hans.

Nok en gang begynte magikeren å undre seg:
«Det er vel ikke slik man behandler en snill magiker? Hvorfor reagerer ikke denne nydelige,
lille blomsten? Kanskje jeg burde lage flere blomster? Kanskje de kommer til å bli venner med meg?»

Så magikeren lagde alle mulige slags planter. Han lagde enger med tepper av røde, gule og
blå blomster, frukthager og skoger, endeløse sletter av gress og tette jungler.
Men uansett hvilke vekster han lagde så oppførte de seg akkurat slik den første blomsten hadde gjort.
Nok en gang følte den snille magikeren
seg ensom, og han var trist.
Han skjønte at han måtte finne på noe helt spesielt.

Han satte seg ned i den magiske tenkestolen sin og han tenkte og tenkte, og han tenkte litt til.
Plutselig fikk han en strålende idé:

«Nå har jeg det,» sa han høyt, «jeg skal lage et dyr! Men... hva slags dyr?
En hund, kanskje? Ja, en hund! Jeg skal lage en søt liten valp som kommer til å være hos meg for alltid.
Jeg skal gå turer med den, og jeg skal leke med den. Hunden kommer til å hoppe av glede når jeg kommer hjem til slottet mitt, og den kommer til å logre med halen sin når den hilser på
meg. «Ja!» smilte magikeren, hunden og jeg kommer til å bli svært lykkelige sammen...

for det er veldig trist å være alene.»

Magikeren var fylt med forventing da han svingte tryllestaven sin, og SVISJ!
en søt liten valp hvilte i hendene hans, akkurat slik han hadde forestilt seg den.
Den snille magikeren var jublende glad. Han ga hunden mat, han kjælte med den og han klappet den myke, krøllete pelsen. Han gikk turer med den, og han badet til og med hunden i skumbad. Det er den mest bortskjemte valpen som noen gang har levd, det er helt sikkert.

Men etter en stund innså magikeren at hunden ikke kunne gi ham den kjærligheten han ønsket seg. Det eneste en hund vil er å være i nærheten av eieren sin, og å gjøre alt det som eieren sier den skal gjøre.
Magikeren ble veldig trist da han skjønte at den søte lille valpen, som var så full av glede og som fulgte ham hvor enn han gikk, ikke kunne gjengjelde alt det gode han hadde i hjertet sitt, og som han ville gi til valpen.

Han innså at en hund aldri kunne bli en slik venn som han ville ha.
Hunden forstod ikke at magikeren gjorde mange gode ting for den. Den skjønte ikke at magikeren tok svært godt vare på den, og at han anstrengte seg for å gi hunden god mat og
morsomme ting å leke med.
Hunden satt ikke pris på alt det magikeren gjorde for den. Og magikeren trengte jo
en venn som ble takknemlig for at han var så snill og godhjertet.

Magikeren begynte å lage flere slags dyr, på samme måte som han hadde laget flere steiner og planter. Han lagde biller, fisker, slanger, aper, fugler og bjørner, men ikke et eneste dyr kunne forstå ham og være den vennen han lette etter.

Nok en gang ble magikeren trist, og han var svært ensom.

Og nok en gang satte magikeren seg i tenkestolen sin for å bestemme seg for hva han skulle gjøre.
Han tenkte og tenkte, ja, han tenkte så det knaket.
Og denne gangen laget han en plan.
Han innså at en ekte venn vil være en som kom til å lete etter ham, akkurat like mye som magikeren lette etter sin venn.
Det ville være en som ønsket å finne magikeren, like sterkt som magikeren ønsket å finne sin venn.
Etter at han hadde tenkt litt til, så sa han til seg selv:
«En venn må være en som er som meg, en som gjør slike ting som jeg gjør, og som gir kjærlighet slik som jeg gjør. Bare da kan han forstå meg ordentlig.
Hvis han skal være sånn som meg så må han forstå hva det er jeg gir ham, og han må være takknemlig for det jeg gir. Da kan han bli glad i meg, og være god mot meg på samme måte som jeg er god mot ham.
Da kommer både han og jeg til å bli glade.»

I tre dager og tre netter satt magikeren i den magiske stolen og tenkte på den nye skapningen han skulle lage.
Endelig fikk han en briljant idé!
«Kanskje jeg skal lage en mann? Ja, for en god idé! En mann kan bli en ekte venn! Han kan være akkurat som meg!
Hvis jeg lager ham helt riktig, så kommer han til å elske alt det jeg elsker, og være takknemlig for alt det som jeg gir ham. Han kommer til å trenge litt hjelp først, og så vil vi bli veldig lykkelige, for vi kommer aldri mer til å være alene.»

Magikeren visste at hvis vennen hans noen gang skulle kunne bli glad, så måtte han først få oppleve hvordan det var å ikke ha noen venn, hvordan det var å være helt alene. Han måtte faktisk få oppleve hvordan det var å ikke ha magikerens vennskap.

Magikerens hjerte var igjen fylt med forventning da han svingte tryllestaven sin den fjerde og siste gangen, og SVISJ!

Det var to ting som skjedde denne gangen. Et menneske ble laget, og han ble laget i et land langt borte. Mannen visste ikke at det fantes en magiker en gang, så langt borte var dette landet. Han så alle fjellene, stjernene, trærne, blomstene, fiskene og dyrene, men han visste ikke at det var magikeren som hadde laget alt det han så. Han visste ikke engang at det fantes en magiker!

Men magikeren lot det ikke være med det. For at den nye vennen skulle ha det fint så laget han en datamaskin, en fotball, en basketball og alle mulige slags leker. Magikeren var fremdeles ensom og trist, for vennen hans visste ikke at magikeren fantes.

Mannen visste ikke at det var en magiker som hadde skapt ham, som elsket ham og som ventet på ham. Han visste ikke at magikeren hvisket: «Kom hit, og vær sammen med meg. Vi kan bli lykkelige sammen, for det er veldig trist å være alene.»

Men hvordan skal en som ikke kjenner magikeren, og som har både datamaskin, fotball og en hel masse morsomme ting å gjøre, plutselig få lyst til å finne magikeren? Hvordan kan en slik person i det hele tatt ønske å bli kjent med magikeren, og ønske å bli glad i ham?
Kan en slik person bli magikerens gode venn?
Kan han si: «Kom, kjære magiker, la oss være sammen og la oss være glade, for jeg vet hvor trist det er å være alene»?

Mannen visste bare om det han så rundt seg. Han ville ha det om andre hadde, gjøre det som andre gjorde, og han ville snakke om det andre snakket om. Han visste ikke at et sted der ute fantes det en godhjertet magiker som var trist fordi han var alene.

Vel, magikeren vår er lur; han hadde en plan. Faktisk så hadde han hatt denne planen hele tiden, og han hadde bare ventet på det rette øyeblikket slik at han skulle kunne fullføre planen.

En solfylt dag kom øyeblikket han hadde ventet på:
magikeren stod veldig langt unna vennen sin, mens han hvisket forsiktig rett inn i vennens hjerte: SVISJ!

Han berørte hjertet hans med tryllestaven, SVISJ! og enda en gang... SVISJ!

En stemme ropte i mannens hjerte.

Da magikeren berørte hjertet hans med tryllestaven en gang til, begynte mannen å tenke:
«Åja, det finnes en magiker! Hmmm... det var interessant, jeg lurer på hvordan han er.»

Helt plutselig begynte mannen å tenke at det kanskje ikke var så gøy å uten en magiker i livet sitt, og at han faktisk ville bli mye lykkeligere hvis han var sammen med magikeren.

Da berørte magikeren ham med tryllestaven igjen, «Svisj!», og plutselig fikk mannen en følelse av at det fantes et land et sted langt, langt borte. Og i det landet fantes det et tårn, og tårnet var fylt med skatter. I tårnet satt en klok og snill magiker som ventet på ham.
«Hallo, min venn. Jeg venter på deg. Vi kommer til å bli lykkelige sammen, og alene blir vi triste,» hvisket magikeren.

Men mannen visste ikke hvor han skulle finne landet med tårnet i. Han visste ikke engang hvilken vei han skulle snu seg for å se etter det. Mannen ble trist og forvirret, og han tenkte: «Hvordan skal jeg finne magikeren?»

Og hele tiden kjente han at det dunket i hjertet med lette slag: SVISJ! SVISJ!

Han klarte ikke å la være å tenke på det høye tårnet, og han klarte verken å spise eller sove.

Sånn er det når du virkelig leter etter noe, og du ikke kan finne det. Det kan gjøre at du føler deg veldig ensom.

For at mannen skulle kunne bli like klok, mektig og godhjertet som magikeren, så måtte magikeren lære mannen hvordan han kunne utrette de samme miraklene som magikeren selv kunne.
Men et «Svisj!» var ikke nok da. Dette var noe mannen måtte gjøre på egenhånd.

Uten at mannen visste det ga magikeren ham litt hjelp. Han viste ham kjærlig og forsiktig veien til en gammel magisk bok, boken Zohar. Denne boken forklarte mannen hvordan han skulle finne veien til det høye tårnet i landet langt, langt borte.
Han gjorde som han hadde lært i boken, og så løp han avgårde for å finne vennen sin, magikeren. Han ville så gjerne si: «Hei! Jeg har kommet for å være sammen med deg; jeg vet at vi kommer til å bli lykkelige sammen.»

Men da mannen kom frem oppdaget han at det var en høy mur rundt hele tårnet, og at skumle vakter omringet muren. Vaktene ville ikke at mannen og magikeren skulle møte hverandre og være sammen, så de dyttet mannen vekk hver gang han forsøkte å komme nærmere.
Og jo mer iherdig mannen prøvde, desto mer hardhendte og bøllete ble vaktene. De viste ingen nåde.
Mannen ble fortvilet, for i tårnet var den kjære vennen hans, magikeren. Porten var lukket, muren var høy, og de slemme vaktene fortsatte å dytte ham vekk. Ingen kunne komme inn og ingen kunne forlate tårnet.

Mannen tenkte: «Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan skal vi noen gang kunne bli lykkelige hvis vi ikke får være sammen?»

Men hver gang han var like ved å gi opp, kjente han et lite SVISJ! i hjertet sitt.
Derfor ble han hele tiden fylt med nytt håp, og han forsøkte å finne en vei forbi vaktene og den høye muren. Og da han trodde han ikke kom til å orke mer og han ikke kunne kjenne noe «Svisj!» i hjertet sitt, så skrek han til magikeren:
«Hvorfor ber du meg komme når jeg ikke kan nå deg? Hvor er du? Ser du ikke at jeg er alene?»

Men hvis man er tålmodig og ikke gir opp selv om man får mye motstand fra vaktene, så blir man sterkere, modigere og klokere. I stedet for å bli svakere så lærer man å lage magi selv, å utføre mirakler selv, slik som bare en magiker kan. Og det var det mannen gjorde også.

Til slutt ønsket ikke mannen noe annet enn å være sammen med vennen sin, magikeren. Alt han ønsket seg nå var å møte vennen sin, for han var fremdeles alene.

Plutselig åpnet porten til tårnet seg, akkurat da mannen ikke trodde han orket å være alene et minutt mer. Og ja, den allmektige, godhjertede og snille magikeren kom for å møte ham.
Han sa: «Kom, la oss være sammen, for det er veldig trist å være alene.»

Og helt siden den dagen har de vært bestevenner, og de er alltid sammen. Det finnes ikke noen større glede enn lykken de føler over at de har blitt venner. Og kjærligheten mellom dem vil vare evig; kjærligheten mellom dem lever alltid videre. De er så lykkelige over å være sammen at de ikke kan huske, ikke engang av og til, hvor trist det var å være alene.

Så hvis du noen gang kjenner et forsiktig «Svisj!» dypt inne i hjertet, så skal du vite at det er en snill og klok magiker som kaller på deg, fordi han vil være vennen din.
For det kan jo være veldig trist å være alene.