Praktiske forslag til oppdragelse og konfliktløsning mellom foreldre og barn.

«Utdanning skaper ingenting nytt, men tydeliggjør hva som allerede ligger skjult i et menneske.»
(Rav Kuk, Essays of the Raiah, side 100)

Man finner mange verdifulle råd om oppdragelse i håndbøker om barn. Et godt råd kan ofte spare oss for måneder eller år med rådvillhet og frustrasjon, og det kan hjelpe familier ut av forskjellige blindspor. Vi kommer imidlertid ganske ofte opp i situasjoner som vi er helt uforberedte på, og det er da vi begynner å lure på om vi i det hele tatt er i stand til å reagere på riktig måte. I sånne situasjoner reagerer vi vanligvis bare med et forvirret smil eller usikker mumling for å skjule at vi mangler kunnskap, og for å skjule at vi er rådville i forhold til hva som ville vært den rette måten å reagere på.

Et svar på hvert eneste spørsmål

Å være foreldre kommer aldri til å bli en enkel jobb. I tillegg til søvnløse netter og bekymring for barnas ve og vel, kommer den største utfordringen av dem alle - å kunne svare på alle spørsmålene ungene stiller. Mange av dere har helt sikkert opplevd at poden setter de nysgjerrige, uskyldige øynene sine i deg, mens han nådeløst fyrer av spørsmål som handler om meningen og hensikten med livet.
I sånne tilfeller har du mest sannsynlig ikke noe svar, selv om du kanskje har lest haugevis av bøker om barns utvikling. Man finner nemlig ikke svar på slike spørsmål i bøker.

Nettopp derfor har vi valgt å starte med et råd som tar for seg hvordan man svarer på sånne enorme spørsmål fra de minste i familien. Burde vi fortelle dem hva vi tror, selv om svaret ikke er så «lett fordøyelig»? Eller burde vi la være å gi forvirrende svar, og heller la dem finne ut av det selv en eller annen gang seinere i livet?

Fortell alltid sannheten, og vær alltid varsom.

«Vær direkte med barnet, og vær det hele tiden, ellers får du aldri hans tillit. Barn er ømfintlige for falskhet, enda så godt man mener det.» (Yanush Korchak)

Først og fremst må man være klar over at barn, fra naturens side, er veldig følsomme. Hvis de oppdager at noe blir holdt skjult for dem, kan det ødelegge all tilliten de har til foreldrene, og respekten blir borte. Hvis du har viktig kunnskap og dyp innsikt angående livet, må du ikke skjule det for barna dine. De tørster etter den lærdommen.

Det er alltid å foretrekke at man ikke skjuler sannheten for barna, men det er ingen vits i å belaste dem med noe de ikke er følelsesmessig modne til å takle.
Hvis sannheten er komplisert, bør man prøve å forenkle det man sier, og avpasse informasjonen  til barnets bildespråk. Man bør si alt på en mild og forsiktig måte, slik at man ikke legger noe press på dem. Husk at hver eneste historie dere forteller til et barn kommer til liv, og blir til virkelighet. Som foreldre er dere forpliktet til å være fintfølende overfor barnets følelsesmessige- og mentale utvikling.
Du kan hele tiden la barnet få ta del i nye nivåer i livsvisdommen som du har ervervet i løpet av årenes gang, men du må gjøre det i samsvar med barnets følelsesmessige modenhet.

Noen ganger er det derfor bedre å vente til barnet selv krever å få vite mer, så han ikke føler at han blir «dyttet» inn i noe han ikke har bedt om. Når barnet uttrykker godvilje, er det et signal på at han er rede til å ta imot dypere innsikt. Lån ham et oppmerksomt øre, og følg med på hvordan han reagerer på det du forteller. På den måten forsikrer du deg om at du ikke belemrer ham med for mye, og dermed forvirrer ham.

Du skal ikke være redd for å innrømme at du ikke har sanne svar på alle spørsmålene, men da må du lete etter svarene sammen med barna. Det ansvaret må du ikke løpe fra. Albert Einstein sa en gang: «Det som betyr noe, er at man aldri slutter å stille spørsmål.»

Det store opprøret, og det lille også...

Som foreldre har vi for vane å gi barna våre ganske mange råd. Mange ganger hører de godt etter, men så gjør de noe helt annet enn det vi rådet dem til. Av en eller annen grunn føler de fleste for å gjøre det stikk motsatte av det man rådes til. Man vil helst finne frem til en enda bedre, og mer passende løsning selv, og ikke gjøre ting på den samme måten som foreldrene gjorde - man vil leve på sin egen måte. Selv om man ikke alltid lykkes, ser ikke forhåpningene ut til å forsvinne.

Nesten alle har en eller annen gang gjort opprør mot foreldrene sine. Når vi betrakter smårollingene som stadig vokser seg større, er likevel en av de tingene vi frykter mest at også de engang skal gjøre opprør.

Gjennom hele historien har man gjort opprør mot arven fra den forrige generasjonen, men hva kommer det egentlig av? Og hvordan kan vi hamle opp med opprøret på en virkningsfull måte, uten å tvinge meningene våre på barna, og uten å stå i veien for barnas utvikling?

Å gi råd gjennom ærlighet og vennskap

Ifølge kabbala er det naturlig å reagere med motstand når man blir bedt om å forandre seg, både fordi ønsket ikke stammer fra en selv, og også fordi man ikke føler at man har noe å vinne på det. Sannheten er at det faktisk er riktig i de aller fleste tilfeller. Hvorfor? Fordi flesteparten av rådene som  foreldrene gir, er et resultat av de tankemønstrene som de sugde til seg i barndommen, og rådene passer til dem - ikke oss. Foreldre gir råd som underbevisst er hensiktsmessige for dem selv - ikke for oss, og derfor aksepterer vi dem ikke.

Dessuten er det viktig å skjønne at alle foreldre, ubevisst og i all hemmelighet, håper at barna vil følge i deres fotspor. Følgelig prenter de sine egne prinsipper og verdier inn i ungene. For å skape en virkningsfull og sunn kommunikasjon med et barn, må vi være klar over at hver nye generasjon har nye verdier som er annerledes enn våre - verdier som ikke stemmer overens med våre forventninger. Hvis vi ignorerer konflikten mellom foreldrenes ønsker og det nye nivået i barnets utvikling, er det ikke til å unngå at det ender i opprør.

Ved å observere menneskets natur har kabbalistene kommet frem til at den eneste måten man kan få et barn til å lytte til foreldrene, er hvis barnet føler at det kommer til å få utbytte av å følge rådene. Man gjør derfor klokt i å gi råd eller forklaringer som lar barnet føle at det har noe å vinne på å akseptere det man sier, uten at det nødvendigvis er knyttet opp mot foreldrene forøvrig. Dette krever at foreldrene må være ærlige med seg selv, og de må granske essensen i sine egne råd - de må hele tiden spørre seg: «Hvem sine behov dekker jeg egentlig ved å gi dette rådet?»

Det er meget viktig at rådene ikke starter med «du burde-» eller «du burde ikke-». Barnet må selv finne ut av hva han må gjøre.

Da vil han ikke ha følelsen av at noe har blitt tvunget inn i livet hans, men heller føle at han har utviklet en forandring inne i seg selv helt på egen hånd.

Kabbalistene tar også opp noe annet interessant, nemlig at dypt inne i hjertet lengter hvert eneste barn etter en sann venn. Et av barnets største ønsker er å finne ekte venner, også i søsken og foreldrene.
Dypt inne i hjertet sitt er barnet klart for et slikt forhold med foreldrene sine. For å kunne skape en ekte dialog med barn, må foreldrene altså lære seg å bli en venn og en «storebror». Man bør forsøke å skape en gjensidig tillit. Gjensidig tillit baseres ikke på ære og kontroll, men derimot på ekte vennskap og partnerskap.Man bør skape en gjensidig tillit som er basert på betingelsesløs kjærlighet.

Lykke til!